Reisebrev fra Karelen og andre steder

Lars Stensby er motorsykkelentusiast over sin hals, og får hvert år «innvilget» en ukes motorsykkeltur sammen med gamle kamerater. Vi vet at denne uken verdsettes høyt og har stor betydning for Lars. – Denne  gangen gikk turen til Karelen, og en ren egotripp kan det vel kalles, men jaggu tror vi det var en flott opplevelse. Vi har fått et langt og interessant reisebrev fra Lars som du kan lese nedenfor….

«Årets høydepunkt på to hjul gikk denne gangen til Sverige og Finland. Målet var Suomussalmi i Nord Karelen. Der var planen å besøke Vinterkrigsmuseet og se steder som hadde betydning under vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen. Første hopp 03.08 var til Østersund i Jämtland, Sverige. I Trondheim var Formanden i motorsykkelklubben, Tomm Andersen klar. Tomm er en gammel offiserskollega av meg, og er enda i tjeneste. Turen videre østover forløp for øvrig udramatisk. Det er imidlertid forunderlig at vegene er konsekvent bedre i Sverige. Hvorfor kan ikke vi, i styrtrike Norge ha en anstendig tilstand på vegene?

Jämtland var en gang norsk, men måtte avstås i 1645. Vi liker å kalle området for Øst-Trøndelag. Da Norge måtte avstå Jämtland og Härjedalen, gikk det ut kongelig dekret om at ingen norske hærgeneraler skulle kneppe nederste mansjettknapp, før områdene igjen ble norske. Den befalingen står enda, og dersom dere ser en norsk hærgeneral i gallauniform en dag, så legg merke til knappen som ikke er kneppet. Uniformene leveres faktisk med knapp, men uten knapphull.
I Østersund var det enkel hotellovernatting, i en trivelig by. Vi liker å kjenne på stemningen på plassene vi besøker, og Østersund gav gode vibber. De kunne i tillegg varte opp med god mat.
Motorsykkelklubben MCturdotcom har Formand, Viceformand, kokk, frokostkokk og Sjefsfotograf. Det underlige navnet stammer nok fra en forvirret ide en gang, om at klubben burde ha egen hjemmeside. Den ideen kom aldri til utførelse, men navnet har fulgt oss. Vi poster inntrykk og meldinger på Facebook, til en ganske så stor skare av følgere. Det virker som om det er interesse for hvor vi er, hva vi gjør og hva vi spiser. Klubben har ikke statutter eller vedtekter, ikke noe styre, ingen kontingent og har heller ikke logo eller uniform. Alle medlemmer rekrutteres av Formanden, basert på personlige egenskaper. Den harde kjerne er i dag på fem personer, og vi har ingen hangarounds.
Syklene sto godt parkert i parkeringskjelleren på hotellet. Dette er et viktig kriterium når vi ligger på hotell, at vi kan sale på under tak. Oppsaling er ofte en svett og våt affære, og det er veldig stor forskjell på livskvaliteten den dagen, om man kan starte tørr, eller om man er våt, spesielt i hjelmen. Det gir dugg og dårlig stemning.

Fra Østersund gikk turen østover i Sverige, til Høga Kusten. Dette er et spesielt naturskjønt område mot Østersjøen. I Norsk skala så var vel landskapet bare gjennomsnittelig spennende. Vi hadde leid en hytte gjennom AirBnB. Det er et internettbasert system som tilbyr en arena for folk som vil leie ut overnattingsplasser. Det som tilbys er ikke ordinære utleieobjekt, men private hytter og hus. Vi benyttet systemet for første gang, og hadde bare gode erfaringer. Vi leide en privat mysig stuga i Ulvvik. Hytten var fullt utstyrt, med sengetøy og kjøkkenutstyr. Dobbelt komfyr og egen urtehage satte kokken i godt humør. Vi traff utleierne, og overtok stugan, med full disposisjonsrett i to døgn. Det føltes litt rart å invadere noen andres private hytte, komplett med personlige ting.
Nå ankom to medlemmer fra Harstad og en fra Tromsø. De hadde vært på marsj i to dager, og hadde kjørt drøye etapper. Når vi kommer frem til et overnattingsted, har vi en liten seremoni, der den som har funnet og bestilt stedet, hylles på fastsatt måte.
Deretter er det stell av utstyr, dusj og mat. Vi tilbrakte to netter i stugan på Høga Kusten. Vi kjørte tur i området, på leting etter spesielle plasser for fika og mat.
05.08 brøt vi opp å kjørte til Umeå for å ta ferje til Vaasa. Dette var en av de dagene vi startet i regn. Det var kort etappe, og vi hadde stoler i business loungen på ferja. Der tørket vi utstyr og gjorde ikke så mye annet under overfarten. I Vaasa hadde vi leid et nyoppusset hus midt i byen. Veldig bra standard og vedfyrt badstue, eller sauna som de sier der. Det var gangavstand til sentrum, og med vår vanlige teft for opplevelser, gikk vi oss på og inn på byens beste restaurant. Vi har ikke med så mye penklær når i er på tur, og var vel ikke de best kledde i lokalet. Uavhengig av antrekket tygde vi oss imidlertid fornøyde igjennom en treretter, med fullt tilbehør.
Klubbens viceformand er Trond Rayner Thomassen. Han er oberstløyynant i infanteriet, bor i Harstad og kjører den eldste sykkelen. Det er en flott Yamaha FJ1200 med kjededrift. Dette systemet krever noe mer vedlikehold, enn kardansystemet vi andre har. Kjedet laget ulyd, og ekspertise måtte konsulteres. Etter litt søking i navigasjonssystemene fant vi noen aktuelle adresser. En vennlig finsk mc mekaniker i Vaasa, fikset problemet mot et beskjedent honorar.

Man kan stille spørsmål om hvorfor vi drar til Finland. Vegene er alt for bra til at det er spennende å kjøre der. Norge er veldig bra for MC turisme. Forklaringen er todelt, de eldste i klubben har kjørt i 20 år, og har vært over alt i Norge. Formanden har som mål at han skal besøke alle norske kommuner på to hjul, noe han snart har fullført. Den andre delen av forklaringen er at vi, som gamle offiserer i Hæren, er fascinert av den finske innsatsen under krigen, og spesielt av slaget ved Suomussalmi.
Lahti var neste stopp. Vi besøkte hoppanlegget. Det er ikke riktig å si hoppbakkene, anlegget besto av skole, hoppbakker med plast, svømmebasseng med olympiske mål, skistadion, og sikkert mye mer. Smått imponerende, selv for en som ikke er noe særlig sportsinteressert. Stemningen i Lahti var litt laber. Byen hadde en øst-europeisk stemning som ikke var noe spennende. Vi frekventerte en restaurant på kvelden og inntok chiliburgere. De svei, i dobbelt forstand.
Leif Tore Hanssen, som til daglig er eiendomssjef i Norges arktiske studentsamskipnad i Tromsø, viste seg å ha interesse for selfier. Han ble umiddelbart, og uten seremoni, utnevnt til Sjefsfotograf. Han fikk et spesielt ansvar for å produsere selfier av oss, for publisering på Facebook.

 
Etter Lahti ventet Joensuu. Nå var vi i Nord Karelen. Her var omgivelsene slik vi husker det fra finsk fjernsynsteater. Dette begrepet har vel kanskje ikke dagens unge noe forhold til, men for oss som så dette på NRK på syttitallet, var det alvor, og vi fikk varige merker. Tema var ofte variasjoner over innadvente finner som begikk øksedrap etter å ha tyllet i seg for mye Koskenkorva. Omgivelsene var ofte skildret som litt triste og grå. I Joensuu leide vi en nedlagt skole. Det var rettere sagt lærerboligen i sokkeletasjen det var snakk om. Omgivelsene var som tatt ut av det nevnte finske fjernsynsteateret. Dette var for meg den mest spesielle og fascinerende plassen vi bodde på turen.
Klubben er så heldig å ha med et utpreget A-menneske. Bjørn Erik Olsen fra Harstad spretter opp om morgenen, koker kaffe og steker egg og bacon. Vi har alltid egg og bacon til frokost. Vi andre ligger og dra oss til vi kjenner lukten av kaffe og bacon. Fin ordning. Bjørn Erik er forøvrig økonomisjef i Hålogalandskraft, og har naturlig nok ansvaret for regnskapets time, når vi fordeler alle utlegg og salderer bøkene.
Fra Nord Karelen kjørte vi Via Karelia ytterligere nordover til Suomussalmi. Her var turens mål Vinterkrigsmuseet og Raatevegen. Her angrep Sovjet litt før jul i 1939. Den sovjetiske planen var å gå til Oulo i Østersjøen, og dermed kutte Finland i to. Finnene var fullstendig underlegne i antall og utrustning. Stalin på sin side, hadde rensket ut alle som hadde peiling i Sovjethæren. Offiserene hadde større politiske meritter, enn militære, leste vi på museet. Den dårlig ledede 44. divisjon kom kjørende på Raatevegen i retning Suomussalmi by. Det var sprettkaldt, de hadde ikke utstyr for å komme seg ut i terrenget og ble stående fast på vegen, støtfanger i støtfanger. Finnene felte trær over vegen og stanset de. Deretter gikk finnene etter de store vedfyrte feltkjøkkenene, som var tydelige mål. Uten mat og vann ble det ille for de sovjetiske soldatene. I januar var det over, og 44.divisjon hadde opphørt å eksistere. 10 000 falne lå igjen på Raatevegen, sammen med enorme mengder utstyr som finnene tok som krigsbytte. Det hører med til historien at den sovjetiske sjefen kom seg unna. Han ble senere anklaget av sin egen overkommando for tapet av 55 feltkjøkken, og henrettet.

  
Nord for Suomussalmi ligger vintersportsstedet Kuusamo. Der leide vi ei luksuriøs hytte med alle fasiliteter. Her avsluttet vi turens offisielle del. Tre av oss kjørte deretter vestover til Tromsø og Harstad, mens vi to andre kjørte til Haparanda og dro sørvestover i Sverige, til Arvidsjaur. Der var det hotellovernatting, og høydepunktet var vel gravet elghjerte og bjørnepølse som forrett i restauranten.
Det var litt langt å dra fra Arvidsjaur og direkte hjem. Vi dro derfor til Brønnøysund, overnattet hos Thon og tok siste del av kystriksvegen hjem. Vi kom over Høylandet over til E-6 like nord for Grong. Deretter var det E-6 til Klett og Rv-65, retning Todalen. Returen etter turene arter seg ofte som lange transportetapper, på veger vi kjenner.
Fasiten ble 11 dager på hjul, 10 overnattinger på de forskjelligste steder og 3956 km på telleren.
Neste års tur går trolig i nærområdet. Tema blir øyer utenfor Midt-Norge. Vi starter kanskje på Leka og arbeider oss sørover til Smøla.
En gang i fremtiden skal vi kjøre Alpene. Da må vi sette av litt mer tid enn vi har nå.»   

Av Lars Stensby