Fra Lars, Håvard og Margaret Helen har vi fått et fyldig referat fra turen til Vømmølfestiavalen 3.-4. juni. De har fått med seg det meste av det som skjedde, og en fyldig reportasje følger her: «Det var en tidlig fredags morgen tre todalinger lastet opp bilen og la i vei nordover. Det er nemlig blitt denne tiden på året igjen. Det er klart for Vømmølfestival 2011. For 16. året på rad arrangeres musikk og kulturfestivalen i Hans Rotmos ånd i Verdal, Trøndelag. Skap og mørkeloft ble gjennomsøkt for egnede klær, og for denne helgen en gang i året er bestefars seler og oransjbrun kjole fra det glade 60 tallet det hotteste som kan kles på kroppen.
Forventningsfulle og glade strenet vi inn på vårt hotell som lå midt i Verdal sentrum. I resepsjonen blir vi møtt av hotellets middagsmeny: ”Koteletta, pøls å steik” Standarden er herved satt. Vi rekker så vidt å sette fra oss bagasjen, vi har ingen tid å miste. Programmet er tett, så vi setter av sted til butikksenteret for en liten polferd. I kjøpesenteret er de ansatte kledd i tradisjonelle vømmølklær, all musikk på anleggene i og rundt butikkene ljomer ut de gladeste vømmøltekster, og tv-skjermer er plassert rundt omkring med rullende opptak av fjorårets vømmølopptog.
Etter å ha skaffet de siste nødvendige forsyninger for vår aften er det å gjøre oss klar for Styggdalspelet. Spelet omtaler den industrielle revolusjonen som gjorde sitt inntog i Styggdalen. Her møter vi den selvutnevnte oppfinneren Peder som med sin strykjernindustri ser fremover med arbeidskraft bestående av lokale rallare og gjeldsofferet Elias Engmoen som mistet alt i det store raset (Verdalsraset 1893)
Intrigene oppstår når Peders datter Viktoria som skal forlove seg med rallarskjæresten Albert Rosendal. Forlovelsesgaven Albert sjenker Viktoria er en såkalt telefon, noe som får misunnelsen til å boble i oppfinneren Peder. Problemene tilspisser seg som det ofte gjør i slike saker når det blir kjent at Viktoria er adoptert. Vanligvis er det i slike tilfeller usikkerhet vedrørende farskapet, men her er det slettes ikke lett å finne ut av morskapet engang. I historien dukker det opp flere karakterer med sine lopper og sprell som tøyer Peder Styggdals tålmodighet. Forestillingen ble spilt på Husmannsplassen på Stiklestad, noe som gav forestillingen et historisk sus over seg.
Etter forestillingen er det å gjøre oss klar for kveldens konserter, som ble avholdt på utestedene i Verdal sentrum. Alle vømmøl, selvfølgelig. Vi fikk en smakebit på de bandene som skulle skape stor stemning i Folkeparken påfølgende dag; med andre ord en meget god begynnelse. Verdals gater krydde av vømmlinger, damene med ruller i håret, lusekofte og forkler, mennene i vadmelsklær eller heimevernsbekledning og sixpence.
Lørdagen er her, vi er klar; det er dags for Vømmølopptog. Tradisjonen med opptoget er viden kjent for sitt innhold, og i ekte vømmølånd skal vømmlingene vise frem sine fremkomstmidler. Vi finner oss en plass langs veien sammen med flere tusen andre spente vømmlinger. Barn, voksne og eldre har ikledd seg sin fineste stas, og med det kjølige været som dessverre startet dagen er det godt at islender og vadmel er standardantrekk.
Årets store ære er tildelt en beige lada, med teksten ”Vømmølordonans”. Med sovjetiske flagg på panseret og internasjonalen som høres lang vei fra de påmonterte høytalerne på taket er dette til stor irritasjon for bilen bak, der selveste sagbruksmester Kristian Gyldentann befinner seg. Gyldentann er selvfølgelig sterkt imot kommunister siden han selv er en stor kapitalist.
Og en etter en kommer de etter dette, traktorer i alle varianter, hengere pyntet med ris og flagg, utedoer, sauer, band og orkester spillende på Hans Rotmos vakre verk, drillpiker, Vømmøldalens ulike foreninger, rullestoler med ulik ekstra tilbehør, en sjiraff, potetsetteri, tvilsomme sykesøstre med forkjærlighet for klysterbehandling og en død grevling. Det kan ikke beskrives, det må oppleves.
Årets tema er bilde og fotografering, og flere utstillinger som nå ruller forbi oss trukket av traktorer fra en svunnen tid har nettopp dette temaet i flotte fantasifulle tolkninger. Årets største er et gedigent innrammet bilde fra fjorårets festival, trukket etter store tamper av vømmøldalens atletforening som består av menn i nettingtrøyer og sixpence. Det knaker faretruende når farkosten skal gjennom en av Verdal sentrums rundkjøringer, men det går med et nødskrik.
Opptoget går videre over Verdalselven til begivenhetens scenesamling, nemlig folkeparken. Her er det satt opp store telt med salg av nødvendig proviant for en vømmling, og 4 scener som utover kvelden huser 11 band som alle spiller Vømmølslagere, samtidig! Her er det bare å spasere rundt og nyte herligheten, noe vi også gjør. Scenene blir beæret med band som P. A Røstads Orkester, Vømmøldalens Lensmann orkester, Johan Møkkerbakken Orkester, Ola Uteligger Orkester, Vømmølgutan, Vømmølsluskan, Vømmølstøv, Heimevernslaget, Peder Storvømmølvolds eft.f. og Vømmølmoens Orkester. Kvelden avsluttes med Knut Stuppulvold Band som med sin rockete stil fikk det til å koke i folkeparken. Kl 0230 en søndags morgen spaserer tre salige todalinger tilbake til sitt hotell. Vømmølånden banker i oss, og trommehinnene dirrer enda i takt med de siste tonene som døde ut i folkeparken. Det er ikke tvil; vi er betatt. Vi er blitt vømmlinger.
Vår helg i Verdalen avsluttes søndags ettermiddag med besøk på Hans Rotmos hjemtrakter, nemlig tomten der hans barndomshjem sto før brannen for 2 år siden. Det virker bare rett og rimelig å besøke slik en hellig grunn på en søndag.
Verdalen blir omtalt som Vømmøldalen, men du finner ikke denne dalen på noe kart. Om du ser på bygdesamfunnene i Norge vil du se at Vømmøldalen finnes overalt. Også i Todalen».
Hilsen Håvard Halset, Lars Kvendset og Margaret Helen Kristiansen
Bildegalleri fra Vømmølfestivalen. Foto: Håvard, Lars og Margaret
