Forleden fikk vi en e-post med hilsen fra Arnfinn Gautun. Han fortalte at han jevlig var innom Todalen.no for å lese hva som foregikk i Todalen. Han hadde gått på framhaldsskule i Todalen i 1957-58, og var godt informert om Todalen på den tida. Han fortalte at han bodde i Austistua på Halle den vinteren. Dette var et av de siste kullene med framhaldsskule, for i 1958-60 vart det realskule i Surnadal og fra 1961 vart det ungdomsskule. Vi grep sjangsen til å få Arnfinn til å skrive noen ord om året i Todalen, og det kommer her:
Et år i Todalen.
«For lenge – lenge siden», i 1957, jeg var nettopp blitt 15 år, og det var naturlig å gå framhaldsskolen. I gamle Stangvik kommune var det en viss ambulerende framhaldsskole, et par år før var det en klasse på Årnes, men dette året måtte vi til Kvanne eller Todalen. Vi som bodde på Årnes, veldig nær Surnadal, kunne søke om å få gå på Skei. Det var jo i Surnadal vi drev fritidsaktiviteter som fotball og lignende og vi kjente godt kameratene der.
Men noen «gode/smarte krefter» i Todalen la til rette for oss på Årnes at vi skulle få komme dit. De manglet noen elever for å starte en klasse. Og slik ble det. Vi fikk drosjeskyss hjem og tilbake noen helger, og skulle bo på hybel i Todalen. Det var Randi Mikkelsen som bodde på Kvendset, Jarle Årnes på Husby og jeg på Halle. Vi kom reisende med sekkene våre og ble veldig godt mottatt, innlosjert på egen hybel og matservering hos vertskapet. Vi kunne ikke få det bedre når vi først måtte reise hjemmefra.
Skoleåret med Rikard Olsvik som lærer gikk vel sin vante gang vil jeg tro. Men dette året i Todalen er noe jeg i alle år har satt stor pris på. Både folket, naturen og kulturen i Todalen var noe nytt for oss som kom fra noe mindre bygder. Vi ble veldig godt kjent med de fleste, både unge og eldre. «Det var et vennligsinnet folk» som var veldig lett å komme i kontakt med. Flere ganger ble vi invitert hjem til folk. De fikk vite litt om oss, og vi fikk vite mye om Todalen. Det er alltid trivelig å treffes, det blir mest tilfeldig, og jeg har kontakt med flere todalinger her i Molde. Men det er flere klassekamerater jeg aldri har truffet etter skolen slutta. Kanskje det en gang blir et jubileumstreff? De fleste er vel blitt så gamle og gråhåret at vi kjenner ikke hverandre igjen.
Det er flere opplevelser jeg husker fra denne vinteren. Setertur til Romådalen, søndagstur til Bjøråskaret, reinsdyrsafari på fjellet Midtknuten. Vi reiste rundt på indre Nordmøre og deltok i hopprenn. En stor opplevelse var det da vi fikk oppleve å se den sovjetiske romsonden «Sputnik2» som passerte en mørk og kald høstkveld i november 1957. Om bord var den berømte hunden «Leika».
I Austistua var det svært mye å oppleve. Olav var ordfører, hadde mange besøk, satt ofte i lange telefonsamtaler og sendte meg til Øra med post det hastet med. Når det var sykkelføre var det fort gjort! Trygve, far til Olav, bodde også i Austistua, og han fortalte mye om gamle dager i Todalen, bl.a. om bjørnejakt. Vi var på loftet for å sjå på bjørneskinna som hang der.
Denne vinteren, jeg tror det var om våren, ble det et forferdelig regnvær som tok brua ved Todalshaug, og skada Søyabrua ved Haugen. Todalen ble da ganske isolert. Det ble bygd midlertidig gangbruer over elvene. Ei helg måtte jeg hjem uten at vi hadde drosjeskyss. Da var det å ta sykkelen fatt. Jeg tok peiling på å ta Mørelinja fra Melhus til Skei. Men tida var knapp, og jeg mista fotfeste idet jeg gikk på land på Melhussida, stod i isvann til knærne. Da jeg kom pesende opp bakken til riksvegen, kjørte bussen forbi. Da var det bare å sykle hele vegen til Årnes, og returnere samme vei på søndag. Lang tur? Nei da, formen var bra og humøret noen hakk bedre på tilbaketuren.
Ved endring av kommuneinndelinga først på 1960-tallet flytta mine foreldre til Skei da far min var lærer og Årnes skole ble lagt ned. Der fikk de flere todalinger som naboer, folk jeg kjente fra før. Jeg har vel ikke vært så mange ganger i Todalen etter framhaldsskolen, men jeg har tatt med familie og venner til Todalen for å vise de denne vakre bygda. Det har flere ganger medført at de senere selv har funnet veien dit med sine venner igjen.
Om meg selv kan jeg nevne at etter ingeniørutdannelse i Trondheim, har jeg hatt hele mitt yrkesaktive liv på vegkontoret i Molde. Har eget hus, kone, barn og barnebarn. Er selvfølgelig pensjonist. Kan man ha det bedre? Så er jeg innom todalen.no rett som det er for å følge med hva som foregår i Todalen. Det setter jeg veldig pris på.
Hilsen Arnfinn Gautun