Endelig, etter 5 år med prating, klaffa det både med værmelding og turfølge. Et par raske avgjørelser (feriedag i ekspressfart), og vi var plutselig på parkeringsplassen i Nerdalen. Det er torsdagskveld og værmeldinga for de neste dagene er intet mindre enn fantastisk. Kanskje er det mulig å svare «ja» neste gang spørsmålet om jeg har gått den fullstendige Trollatraversen kommer på bordet? En liten pitstop på Innerdalshytta for en prat med Ole, som selvsagt ikke takker nei til å bli med opp Sørøsthjørnet neste dag. Lia opp i Giklingdalen og klubhytten er seig som alltid, men en fin solnedgang gjør det hele noe lettere. Neste dag banker Ole på døra omtrent før jeg har spist første skiva, lovende! Tørt i graset kl.08 i månedsskiftet august/september, luksus. 7 år siden sist jeg stod ved innsteget på Sørsøthjørnet, 15-metershammeren derimot har vært besøkt (litt for) mange ganger siden den gang. Sola står på sammen med en liten trekk fra sørøst, fantastiske forhold. 3 halvtau og 4 personer (vel raske avgjørelser?), så ingen rekordfart opp sørøsthjørnet. Såpass tunge bører at vi velger å heise sekkene på 5+ varianten. På nest siste stand så vi et taulag på 3 under oss på ringbåndet, i ettertid viste det seg at det ble overnatting på hylla under 15-metershammeren på den gjengen. Etter 7 lengder opp sørøsthjørnet takker Ole for seg og tar med seg 2 tau og diverse småtteri ned igjen, mens vi benytter siste sjans til å fylle vann nede ved brekanten. Stortoppen på Skarfjellet ser ikke direkte gjestmild ut på avstand, men som mye annet på turen blir ting greiere desto nærmere man kommer. Vindstille og en flott kveldssol når vi passerer varden på toppen og skuer utover hele Trollamassivet, intet mindre enn magisk! Det hele toppes med en ildrød solnedgang mens vi ligger i posene. Våkner midt på natta av et hetetokt av dimensjoner, undervurdering av Sir Joseph-dunpose og bekledning nok en gang..
Neste morgen er noen i gang før de andre, viser seg at varmefordelinga kunne vært mer gunstig. Påfrosne soveposer gir en viss forståelse for synspunktet. Enda en runde med tørrfor på menyen, ingen luksus på denne turen, før vi starter i marsj retning Trollporten og Snøskar. Ting går ikke så fort med stor oppakning, og når vi står ved Snøskar må det litt argumentering til (lovnader om autostrada fra Store Trolla etc) før alle blir overbevist om at dette er en god ide. Under oss i Snøskar kan vi se 4 små prikker som er ute i samme ærende som oss. (http://brattegleder.blogspot.no/2014/09/trollatraversen-incl-freezing-bivvy.html) Turen opp til Nordre Trolla går greit nok, som nevnt så løser ting seg når man kommer inntil. En liten matbit på toppen før rappell og videre eggtravers. Både fortoppen og siste biten opp på Store Trolla ser vrien ut på avstand, men nok en gang så går det seg til. Opp til toppen så tar vi «bakveien» til venstre med det ene halvtauet vi har med oss. Mulig vi kunne kommet oss til topps på en 30meters lengde via 4+ eggen, det får vi finne ut neste gang. På toppen møtes vi av en herremann i shorts, i sterk kontrast til oss tindebestigere… Nok en matbit og obligatorisk gruppefoto blir gjennomført. Undertegnede får behørlig påpekt at veien videre til Søre Trolla ikke ligner en autostrada, og sier seg til slutt enig i akkurat det. Det lir allerede langt på dag, så når utsikten er lagret på ymse minnekort rusler vi i vei. Det er 4 bak oss på eggen, og vi ser enda flere på tur opp normalveien, totalt er det godt over 10 innom toppen denne dagen. Vi må av eggen noen ganger mot Søre Trolla, og siste biten mot toppen går vi med løpende mellomforankringer. Har ikke akkurat gjort noen stor research på Søre Trolla, så det er litt spenning når halvtauet gjøres klar for 30 meters rappell fra toppen i friske vindkuler. Tauet rekker ned og vi spaserer bort til neste gamle rappellfeste som igjen viser vei ned til enda flere gamle slynger. Det lir godt mot kveld igjen og vi skjønner at det kan bli en kamp mot klokka for å komme ned i Giklingdalen via Hoåsnebba, før mørket faller på. Vi går godt nedi sida og sparer nok tid på siste biten bort til Pinakkelskar. På siste biten bort til Hoåsnebba åpenbarer den bebudede autostradaen J seg, og det går i godt driv bortover, men det samme gjør det med klokka. Småstresset av sola som går ned og ønske om uante mengder spagetti på klubhyttten gjør at vi tar ned mot Giklingdalen for tidlig, stikk i strid med det som står på papirlappen som ligger i lomma… Noen bratte høydemetere senere må hodelyktene fram, og en ny natt i det fri seiler opp som favoritt etterhvert som minuttene går. Etter litt trasking frem og tilbake blir det klart at spagettien får leve enda noen timer. Stjerneklart nok en gang, men med litt omfordeling av klær og utstyr blir det i sum en mer behagelig natt for hele fantefølget. Vinneren observerte visstnok 6 satellitter, jeg kom ikke lenger enn til 2 før jeg var i drømmeland.
Neste morgen står vi opp til nok en dag med fantastisk vær. Å legge seg ned viser seg å være en klok avgjørelse når vi kommer ned i Giklingdalen, skal ha over snittet med evner for å finne veien ned i mørket når vi havnet der vi gjorde. Så da føyer vi oss inn i rekken av de som har rota med siste biten ned fra Hoåsnebba, selv om jeg hadde det i tankene og hadde saumfart turrapporter etter gode råd, imponerende! Bøtta med spagetti blir revet ned når vi kommer inn døra på hytta, og alt for mye blir kokt opp. På Innerdalshytta toppes det hele med bakels og grææt mens utsikten til Skarfjell og Trolla nytes. Dessverre ingen som føler for å spørre om vi har gått traversen mens vi ligger der i graset, men det kommer vel!
Konklusjon: En skikkelig tur, og det er ikke uten grunn at det står laaaaaangt i Innerdalsføreren. Det blir mye stæsj når det er såpass sent på året og minusgrader om natta, så klatringa opp Sørøsthjørnet kosta nok litt mer enn beregnet. Opp på Skarfjell gikk fint under forholda som var. Biten fra der vi overnatta og til Nordre Trolla var en del lengre enn jeg hadde sett for meg. Ellers var det mye som så vrient ut på avstand, men som løste seg greit når man kom nærme, som det som ofte gjør i slikt terreng. Ned fra Hoåsnebba ble litt rot, men det blir fort glemt når man får spist seg stappmett på hytta. Alt i alt en kjempefin tur i strålende vær, med hyggelig turfølge og i fantastiske omgivelser, vanskelig å få det mye bedre enn det!
Under er et stort bildearkiv fra en kjempetur. Alle foto Lisabeth Svinvik og Jo Gjeldnes.
