Da er vi klare med oktoberbloggen, og den kommer denne gangen fra østlandet, nærmere bestemt fra Skedsmokorset. Der er det en brusetmarking som har sendt oss et blogginnlegg, og vi trur det kan være interessant lesning for «en og kvar». Ta vel i mot Turid!
Hvem er du, hvor bor du, hva gjør du til daglig og hvorfor flyttet du?
Spennende å få tilbud om å skrive månedens blogg, og en liten angst snek seg inn, …. men her er jeg:
Turid Kalseth heter jeg. Født på Todalsøra som på slutten av førtitallet var «hovedstaden» i Todalen, slik jeg husker det. Med dampbåt, to butikker, bankfilial en gang i uka, posthus, bensinpumpe og duften av ferske wienerbrød i butikken hver fredag ettermiddag. ..ja hva mer trenger en da for å få by status, i tillegg til en smal gate med sørlandspreg og lukten av tang og tare? Vi var jo en liten «skokk» med unger «ni Sjynå»- ikke så lang fra hverandre i alder så det var ikke mangel på lekekamerater.
Barnebarnet Marie og meg på hyttetur i høst. Foto: Turid Kalseth
Mine foreldre leide andre etasje på «Nessaloftet» og etter hvert som jeg fikk både bror Bernt og søster Sidsel vokste vi ut av annen etasje og da jeg var 5 år så flyttet vi til Brusetmarka, kjøpte Sandmo og etterhvert dukket lillebror Tormod opp. Brusetmarka var en flott sted å vokse opp, selv om det tok noe tid før jeg var «hjemme» der. Der var ingen sjølukt etter butikker, men vakre fosser og storelva, så byttet gikk greit. En flokk med lekekamerater ventet der også, og vi hadde ingen problemer med å få tiden til å gå. Føler vel litt at jeg har en liten rot i hver ende av bygda selv om jeg regner meg som ekte brusetmarking.
Hvorfor jeg flyttet fra Todalen, – da TV- serien om Fjellgården i Trollheimen ble vist og jeg stolt fortalte at dette var hjemstedet mitt, ble jeg møtt med – Hva – og så flyttet du hit? Hit – er Holt Vestvollen på Skedsmokorset. Da er jeg ved sakens kjerne om fraflytting – man kan jo ikke leve av natur og flott utsikt alene. Så min reise startet med Trondheim og Dillner og Støens handelsskole, bodde på Heimdal og delte hybel med en annen todaling – Johanne Halset. Så var jeg innom Lillehammer, eller Sjusjøen før jeg endte opp i Oslo. I Posten, hvor jeg var så heldig å få tatt høyere utdannelse, så ble det markedsavdelingen i Postgiro og etter diverse fusjoner så var min arbeidsgiver DnB.
På det tidspunktet hadde kroppen og jeg en kamp, jeg ville så mye mere enn det kroppen hadde lyst til. Kroppen vant den kampen og jeg måtte gi opp å jobbe på et tidspunkt som arbeidsplassen var veldig spennende. Etter hvert så har kroppen tilpasset seg litt min vilje igjen, så nå jobber jeg som frivillig en gang i uka i Kirkens bymisjon i Lillestrøm. En hyggelig sted å bruke litt av fritiden på, men samtidig temmelig tøft og jeg berøres sterkt av de ulike mennesker/skjebnene som er innom der, trist når noen bukker under av sin livsstil, og veldig hyggelig når det går bra. Det er mennesker fra mange samfunnslag og ingen er bare det man ser, men så uendelig mye mer. Ellers så er jeg så heldig å ha to barn og tre flotte barnebarn som jeg elsker å være sammen med. Jeg har alltid vært glad i bøker og leser en del, maler med akrylmaling og har vært med på et par utstillinger. Jeg er også opptatt av det alternative og er nysgjerrig på alt mellom himmel og jord, mens jeg står støtt på moder jord.
Beskriv hvordan en vanlig dag ser ut for deg!
Jeg er avisoman, og starter dagen med minst et par aviser med kryssord sammen med frokosten. Uteblir de en dag, da er ikke dagen helt den samme. Ellers så har jeg vel beskrevet dagen min litt i punktet over. Liker å gå tur i naturen og kjenne lukten av skogen, men ikke akkurat daglig, til det er min dørstokkmil litt lang. Det er faktisk natur her også. En ting jeg ikke liker, er å tilbringe tiden på et av de mange kjøpesentrene rundt i området.
Hvor ofte er du hjemme i Todalen, og når kommer vi til å se deg i Todalen igjen.
Jeg er vel hjemme – det er fortsatt hjemme – I Todalen 2 -3 ganger i året og jeg regner med en tur før jul.
Sammen med Gry på tur til Litjbotn. Foto: Turid Kalseth
Hva viser du først frem av Todalen til venner som kommer på besøk til bygda for første gang?
Først av alt vil jeg ta de med til Brusetmarka, vise frem fossene «mine», Bjøråfossen, Romåfossen og ikke minst storfossen Talgøfossen og Gammelfabrikken. I hagen på Sandmo står det et hagebord som er lagd av en gammel kvernstein. Når du sitter der og fossene er vannrike, så hører du duren fra alle tre fossene og alle har sin egen musikk. Utrolig vakkert for øret. Så vil vi ta turen opp til Kårvatn og Nauståfossen før vi haster opp på Talgøfjellet og videre til Bjøråsskaret via Litjbotn (hvordan skriver jeg det tro?), og avslutter rundturen med ball på Todalshytta. Og så håper jeg at de fortsatt har krefter igjen til å ta turen på Gammelveien på Gjeldnes via Svinvika og den nyeste Gammelveien langs sjøen tilbake igjen. Det er Todalen det også, for meg.
Kommer du til å flytte til Todalen igjen?
Nei
Er det noe spesielt du ikke klarer deg uten?
Familien min, aviser og bøker.
Hvordan holder dialekten din seg som utflytta todaling ?
Dessverre har jeg mistet det meste av dialekten. Det gir jeg skylden til jobben i Postverket for. Ikke mange som forsto dialekten eller min tellemåte der jeg satt i skranken på en postkontor oppe i Holmenkollåsen. så den ble gradvis borte. Men når jeg har vært hjemme eller snakket med noen hjemmefra så er i alle fall tonefallet tilbake. Mine barn forsøker å lære sine barn å telle på todalsk, men det kaller bare på rå latter fra de små.
Hvordan vil du sammenligne Todalen med det stedet du bor nå.
Det er en vanskelig sammenligning, så ulike steder, tidsepoker, ulike behov. Barne- og ungdomstiden blir ganske så rosa og hjemstedet får også den samme gløden etter hvert som tiden går. Men Todalen er jo heller ikke den samme Todalen jeg flyttet fra. Jeg trives veldig godt her på Østlandet, men jeg savner fossene og stjernehimmelen. Det å ligge i snøen og titte opp på stjernene en vinternatt blir ikke det samme her som det er lyst og støy overalt. Så ja, stillheten – det å lytte til stillheten – med islagte tause fosser og funklende lys fra oven – det savner jeg. Og fossefallene.
Steinbruvannet i Nittedal
Hvor ofte er du innom Todalen.no?
Det varierer, men det er hyggelig å titte innom og se hva som rører seg. Min mor blir alltid forundret når jeg kan fortelle henne hva som serveres til middag i Sanitetshuset.
Todalen.no utfordrer Erlend Halset til å levere blogg neste måned!