Hvem er du, hvor bor du, hva gjør du til daglig og hvorfor flyttet du?
Jeg er Therese Talgø, datter av Borghild og Terje Talgø. Oppvokst på Kvennsetgarden, Nordli, sammen med mine søsken Anikken, Erling og Ola. Todalen var en idyllisk plass å vokse opp. Det jeg husker når jeg tenker tilbake på oppveksten er fine sommerdager med mye bading, slåball og spenn på boks. Vi var mange rundt samme alder og det var alltid noe å finne på. Det er mange som spør meg om det var kjedelig å vokse opp på en så liten plass, men jeg kan aldri huske at jeg kjedet meg i barndommen.
Therese Talgø: Foto Therese Talgø
Det var en vanskelig beslutning å ta valget om å flytte, men drømmen om en håndball karriere var så sterk at jeg bestemte meg for å følge drømmen. Jeg kom inn på Toppidrettsgymnaset og var ikke fylt 17 år en gang når jeg pakket kofferten for å flytte til Molde. Det var en stor overgang. Jeg fant fort ut at i forhold til de andre jentene som hadde trent på et mye høyere nivå i mange år allerede, at jeg hadde mye trening å ta igjen. Jeg kan fortsatt huske den første økta jeg hadde med Træff. Vi syklet i over 2 mil, besteg et fjell, og vi møtte selvfølgelig sykle de 2 milene tilbake. Dagen etter var jeg så stiv og støl at jeg måtte rulle ut av sengen. Jeg merket også fort at det ble vanskelig å kombinere skole med toppidrett. Vi trente såpass hardt, opp til to øker om dagen, at skolen til tider ble nedprioritert. Jeg lærte utrolig mye om meg selv under denne tiden og fant ut at alt er mulig så lenge man legger inn innsatsen. Tiden i Molde er for meg å spille handball (som jeg elsket), møte med mange fantastiske mennesker, latter, glede og hardt arbeid. Jeg ble dessverre ikke den nye Katja Nyberg (som var mitt forbilde på den tiden). Korsbåndskade i høyre kne satte en stopper for den drømmen og jeg bestemte at det var på tide å fokusere på å få seg en utdannelse.
Bergen ble stedet der jeg bestemte meg for å flytte. Jeg begynte på BI Bergen og tok Bachelor i Markedskommunikasjon. Etter tiden i Molde tenkte jeg at jeg aldri kom til trives så godt et annet sted, men der tok jeg feil. Alle sier at studietiden er den beste tiden i livet og det ble den også for meg. I forhold til tiden i Molde klarte jeg å kombinere skole og fest på en bedre måte. Skolen ble førsteprioritet og jeg bestemte at siden jeg ikke kunne bli god i handball måtte jeg fokusere på å få en god utdannelse.
Forlover i Anikken og Daniel sitt bryllup. Foto : Therese Talgø
Bergen ble årene med is på bryggen, regnrekord, 17.mai på Logehaven, Fløyen og der jeg møtte gode venner for livet. Etter bacheloren var tatt var jeg veldig uskikker på hva jeg ville videre i livet. Jeg følte at jeg hadde startet på noe, men følte meg ikke klar for å begynne å jobbe. Jeg ville lære mer, men trengte en pause. Jeg flyttet hjem etter Bergen for å tjene penger. Jeg ville se verden og bestemte meg for være med søsteren min og hennes venninne til Mexico og Cuba. Jeg var der i 3 uker før jeg fløy tilbake til Norge og møtte Ingrid Elise Husby og vår venninne Trine for å reise rundt i Asia, Australia, Fiji og LA. Det var i Laos jeg bestemte meg for at jeg ville ta en master grad. Etter et friår gikk ferden videre til storbyen Oslo.
I 2009 begynte jeg på BI Oslo og startet på Master of Sience i Strategic Marketing Management. Jeg som syns at det å ta en bachelor var mye jobb skjønte fort at man kan ikke sammenligne det med å ta en mastergrad. Det ble nesten 12 timer på skolen, 7 dager i uken i 2 år. Det var mye jobb, men helt klart verdt innsatsen. Jeg skrev masteroppgaven med min snille og smarte venn Espen Liseth Rødsjø. Vi ble belønnet med prisen for beste masteroppgave i Marksføring sponset av Orkla.
I dag bor jeg fortsatt i Oslo, nærmere bestemt i Lindern hageby. Vi kaller den bare ”den lyckliga gatan” siden det er to todalinger som har bosatt seg der. Her bor min søster Anikken med sin familie og i etasjen under bor jeg og min samboer Fabian. Noen tenker vel sikkert hvorfor orker dere å bo så tett?! Vi (iallfall Anikken og jeg) elsker det. Jeg har to tantebarn Edmund (5 år) og Vetle (3år) som jeg forguder. De kommer og går når de vil. Siden det bare er en trapp mellom oss er vi ofte på besøk hos hverandre. Vi i familien har alltid vært veldig sammensveiset og de resterende i familien Talgø er ofte på besøk. Lillebror Ola som er i militæret kommer så fort han har mulighet i helgene og han flytter også til Oslo til høsten. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg er også heldig som har todalens store datter i Oslo, Ingrid Elise Husby.
Anikken, Edmund, Vetle og meg. Foto: Therese Talgø
Til daglig jobber jeg i Nike som Strategic Account Manager og har ansvaret for en av de største sportskjeden i Norge. Jeg har jobbet i Nike i snart 5 år og har under den tiden hatt 3 forskjellige stillinger.
Beskriv hvordan en vanlig dag ser ut for deg!
Jeg har ikke en A4 jobb så dagene kan se veldige ulike ut for meg.
Hvis jeg befinner meg i Norge, men er for trøtt til å trene før jobb, våkner jeg av at første alarm går av kl. 06:37 og bestemmer meg for å sove 3 minutter lengre til den andre og siste alarmen går av 06:40. Hopper i dusjen og kaster på meg noen klær før jeg løper til bussen. Frokost spiser jeg aldri hjemme, men sammen med morgenfuglene på jobben. Her er det havregryn og melk som gjelder. Her tar jeg også min første av 7 kopper kaffe.
Siden jeg jobber i et internasjonalt selskap og de fleste av dem jeg jobber tettest med ikke sitter i Norge, er det mange telefonkonferanse og videomøter. Dagene går også i møte med kunden og analyser i excel. Jeg reiser også ofte til Hilversum i Nederland der Nike sitt Europeiske hovedkontoret ligger.
På Startstreken. Foto: Therese Talgø
Jeg har vært veldig heldig at jeg har fått opplevd utrolig mye med Nike. I forbindelse med Nike har jeg vært i New Orleans, Orlando, Miami og Las Vegas.
Den største opplevelsen jeg har hatt var i august i fjor. Vi var en gjeng på 12 stykker som dro til Portland i Oregon for å løpe Hood to Coast (H2C), som er en stafett som er 320 km lang. Løpet går fra Mount Hood til en strandby ved Oregons kyst. H2C er en av de lengste og eldste stafettene i verden (Har også navnet: Mother of all Relays). Dette er ikke et rent Nike løp så alle kan melde seg på. Det eneste er at alle plassene alltid blir revet vekk samme dag som registreringen åpnes.
Før start Mount Hood. Laget er er klart til start. Foto Therese Talgø
Under stafetten ble vi delt inn i to lag og fikk hver vår van. Det ene laget hvilte mens de andre laget løp sine etapper. Alle deltakerne måtte løpe tre ganger. Min første etappe var 9 km under stekende sol. Andre etappe løpte jeg kl. 02.30. Den var 12 km lang og jeg måtte løpe med hodelykt og blinkende refleksvest. Siden vi løp på veien var det ikke lov til å løpe med musikk. Det var helt fantatisk å løpe i regnet midt på natten og bare se andre hodelykter foran og bak meg på veien. Skal ærlig innømme at jeg var til tider litt redd for man hører mange lyder i skogen og man løper alene. Jeg var heldig, for når jeg hadde 1 km igjen kom det torden og lyn. Himmelen åpnet seg og jeg var søkkvåt når etappen vår over. Siden vi var på veien hele dagen og natten ble det ikke noe søvn på meg. Jeg hadde sett frem til den siste etappen som bare var på 6 km. Den ble ikke som forventet. Det var blåst opp til storm og når jeg begynne å løpe virket det ikke som jeg beveget meg fremover. Jeg hadde ikke sovet på over 30 timer og kraftig motvind hjalp ikke akkurat. Har aldri vært så glad for å se en mållinje i hele mitt liv. Hele laget hadde sett frem til en real fest når vi kom til mål som lå ved stranden, men siden stormen hadde blåst bort alt av telt ble festen avlyst. Det var kanskje like bra for hele laget sovnet med en g ang når vi ble hentet med bussen for å bli kjørt tilbake til Portland. Vi brukte 26 timer totalt.
En kollega og god venninne av meg på Camp Nou. Foto: Therese Talgø
Nike elsker å arrangere stafetter for de ansatte også. For 2 år siden arrangerte Nike, inspirert av Hood to Coast, et løp som het Mount to Coast. Løpet gikk fra fjellet Montserrat til en strand utenfor Barcelona. Siden jeg hadde erfaring med å gå i fjellet fikk jeg første etappe og dermed oppgaven å løpe ned fra fjellet. Hvis noen har vært der så skjønner de hvilken opplevelse det var! Under uken i Barcelona hadde vi også middag på Camp nou, midt på banen (mine mannelige kollegaer hadde tårer i øynene).
Klar for middag på Camp Nou. Foto: Therese Talgø
Hvor ofte er du hjemme i Todalen, og når kommer vi til å se deg i Todalen igjen?
Jeg var mye oftere hjemme før. Med en jobb som krever mye er det ikke alltid like lett å ta fri. Jeg har funnet ut at jeg må ta en dag fri hvis jeg skal reise hjem på helg. Hvis ikke blir det bare en dag hjemme før jeg må reise tilbake igjen. Nå er det sommerferie og den tilbringes selvsagt på Nordmøre. Vi har blitt en stor famile og har vokst ut av huset på Nordli. Når alle er hjemme bor vi på landsstedet vårt i Betna. Det blir så klart en del kjøring frem og tilbake til Todalen så dere kommer sikkert til å se meg der i midten av juli.
Mamma og meg på vei hjem fra Reiret. Foto: Therese Talgø
Hva viser du først frem av Todalen til venner som kommer på besøk til bygda for første gang?
Jeg viser alle plassene som har betydd noe for meg. Det er Talgø, Gammelfabrikken, Kårvatn, Todalen skule og butikken.
Kommer du til å flytte til Todalen igjen?
Det er det mange som spør meg om, men den som maser mest er Terje Talgø.
Er det noe spesielt du ikke klarer deg uten?
Familie og venner er helt klart det viktigste. Trening er også noe jeg ikke klarer meg uten. Siden det er mange som jeg kjenner som kommer til å lese denne bloggen må jeg også være ærlig. Jeg klarer meg ikke uten smoothie fra Smoothie Exhange. Tips til alle som skal til Oslo.
Fabian og meg. Fjelltur fra Storlidalen til Kårvatn. Foto: Therese Talgø
Hvordan holder dialekten din seg som utflytta todaling? Kanskje du har et eksempel på en vanlig dialektmisforståelse?
Dialekten holder seg faktisk veldig godt. Jeg la litt om i tiden jeg bodde i Molde, men no preka e Todaling. Jeg snakker for det meste engelsk på jobben. Min sjef er fransk og jeg har mange kollegaer fra andre land. Jeg er utrolig stolt over å dialekten min og føler at jeg mister litt av personligheten min når jeg snakker engelsk.
Det har vært mange eksempel på dialektmisforståelse gjennom årene. Jeg tror det fleste har blitt nevnt på tidligere blogginnlegg. Det er den klassiske 17,18,19, brokja, bakels og sykla i kainnt.
Hvordan vil du sammenligne Todalen med det stedet du bor nå? Noen store savn?
Oslo og Todalen er nokså ulik så jeg vil heller skrive om hva jeg savner med Todalen. Største savnet er så klart mamma,pappa og min lillebror Erling. Jeg savner samholdet, dugnadsånden, fjella, den friske luften,drikkevannet og roa.
Hvor ofte er du innom Todalen.no?
Jeg prøver å holde meg oppdatert ved å være innom kvar einaste dag.
Todalen i mitt hjerte. Foto: Therese Talgø
Takk til Therese, og neste måned får vi blogg fra Synnøve Hoelsæther Grøndal