Mitt navn er Lisabeth Svinvik, jeg er 24 år og kommer fra Nordvik. Jeg studerer for å bli ergoterapeut, og er nå inne i mitt siste studieår ved NTNU, fakultetet for helse- og sosialvitenskap. For øyeblikket befinner jeg meg i Nepal med 6 andre medstudenter, hvor jeg utfører studiets siste praksis på 8 uker. Her jobber jeg hovedsakelig med barn med ulike funksjonshemminger. Fokuset i arbeidet er at barna skal få en meningsfull hverdag, hvor jeg tilrettelegger for muliggjørelse av aktivitet og deltakelse til tross for barnas utfordringer. Før jeg går nærmere inn på min hverdag her i Nepal, kommer det litt fakta om landet generelt.
Jeg og brukeren ut på luftetur. Foto: LS
Om Nepal
Nepal ligger inneklemt mellom India og Kina, som begge har hatt sterk innflytelse på landet opp gjennom historien. Landet har imidlertid aldri vært kolonialisert, selv om både indiere og briter i lange perioder har styrt utenrikspolitikken. Hovedstaden Kathmandu ligger like høyt som indre (Nordvik) Sula, på sine 1325 moh. Populasjonen i Nepal er i underkant av 30 millioner, hvor ca 5(?) av de bor i Kathmandu. Det er trangt om plassen, og det er mye støy, forurensning og søppel i byen. I starten av oppholdet (januar) var det rundt 15-18 grader på dagtid, og rundt 0 på natta. Med murhus uten innendørs varme som sitt hjem, ble ullklær flittig brukt, og det ble raskt investert i dunsovepose. Med lite tilgang på internett og strøm store deler av døgnet, ble det mange kalde dusjer, og de medbrakte hodelyktene kom godt med.
I utstrekning er Nepal et lite land, med om lag en tredjedel av Norges overflate. Innenfor dette lille området finner vi den største høydeforskjellen i verden, da Nepal strekker seg fra lavlandsområder som på det laveste er 90 moh. og helt til toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell med sine majestetiske 8848 meter. Langs grensen i nord, i Himalaya, ligger ti av verdens 16 høyeste fjell. Klimaet veksler fra arktisk høyfjell i nord, nærmest ørken i den vestlige delen, til tropisk jungel i sør. Et land med stor variasjon. Nepal er berømt for vill og vakker natur, mange verdifulle gamle minnesmerker, særlig i Kathmandudalen, og en svært mangfoldig befolkning som snakker over 100 språk. Til tross for sin rike kultur, er Nepal et av verdens fattigste, hvor forholdene for kvinner er dårligst av alle land i Sør-Asia.
Folkegrupper
Den nepalske befolkningen kan deles i to hovedgrupper, Tibeto-burmansk og Indo-arisk. Den første omfatter blant annet den tibetanske gruppen Sherpa. Den Indo-ariske hovedgruppen omfatter nepalske grupper, og grupper som opprinnelig kom fra India. Utenfor Nepal er Sherpaene ofte feilaktig forstått som betegnelsen på bærere og ledere på turer og ekspedisjoner i fjellene, men de er altså én blant de mange folkegruppene i Nepal. Misforståelsen henger nok sammen med at Sherpaene, som primært bor i høytliggende strøk, uten besvær kan bevege seg i 3-4000 meters høyde, og at de derfor tidlig ble valgt til å følge utenlandske klatrere til toppen av Mt. Everest og andre 8000 meters topper.
De fleste folkegruppene bor i hver sine geografiske områder med innslag av folk fra andre grupper. Naturens betingelser med høye fjell og store avstander betyr at gruppene tidligere har vært ganske isolerte fra hverandre. De har derfor utviklet egne språk og dialekter, og særegne sosiale regler og normer. Dette blir gradvis endret i takt med utbyggingen av veier, utbredelsen av mobiltelefoner, og at folk flytter internt i landet.
Kastesystemet spiller også en rolle når det gjelder å definere Nepals befolkningsgrupper. Ut fra hvilken befolkningsgruppe man tilhører er man inndelt i kaster. Både de høyeste og laveste kastene bor ofte i egne landsbyer og kan på noen måter sammenlignes med egne etniske grupper. De laveste kastene (de kasteløse eller urørlige) er mellom 10% og 20% av befolkningen, og står nærmest utenfor samfunnet. Det blir sagt at deres situasjon er verre enn de mest diskriminerte minoritetsnasjonalitetene.
Den nepalske hinduismen, som er statsreligionen er blandet med buddhisme. Innslaget av buddhisme er sterkere enn i andre hinduistiske områder. Rundt 81 % av befolkningen regner seg som hinduer, mens 9 % er buddhister, 5 % er muslimer, og de resterende 5% er en blanding av kristne og andre religioner.
Jordskjelv og blokade
25. april 2015 ble Nepal rammet av et jordskjelv der så mange som 10 000 mennesker mistet livet, og hele 8 millioner nepalesere ble berørt av skjelvet på en eller annen måte. Jordskjelvet var det kraftigste i Nepal siden 1934. Nå, snart ett år etter opplever vi stadig små etterskjelv. Rundt om i landet har vi fått sett store ødeleggelser som fremdeles gir utfordringer for befolkningen. Mange har mistet husene sine, og bor fremdeles i telt, eller under enkle kår. Det setter livet jeg har i Norge i perspektiv.
Nepals utenrikspolitikk er nøytral og har vært preget av en balansegang mellom de mektige naboene India og Kina, hvor nesten all handel går over den indiske grensen. Ikke før høsten 2015 fikk Nepal egen grunnlov, noe som førte til en blokade fra India. Dette førte til mangel på drivstoff som gass og bensin, mangel på medisiner, mat osv. Hverdagen til nepaleserne ble enda mer utfordrende, og selvfølgelig dro noen nytte av det, og solgte varer «svart». Bensinprisene strekte seg langt over 30 NOK per liter, og desperate folk sto i kø opptil 3 døgn for anskaffelse av disse edle dråpene. 6. februar ble blokaden heldigvis opphevet, og etter 3 uker begynte innbyggerne å merke noen forskjeller. Nå som blokaden er over, og at jordskjelvet er historie håper nepaleserne at hverdagen skal bli enklere, og at det trekker mer turisme for økonomiens skyld.
Mat
Maten spises som regel sittende på gulvet, hvor de bruker høyre hånden når de spiser, da venstre brukes til noe annet etter toalettbesøk. Den mest populære matretten er dal bhat, som består av linsesuppe, ris og grønnsaker. Grønnsakene blir stekt i en krydderblanding av chili, curry, gurkemeie, ingefær og hvitløk. Tilbehør som kjøtt anses som luksus, og er ikke en daglig kost. Nepaleserne spiser dal bhat 3 ganger daglig, året rundt.
Mo:Mo er også en populær rett. Den består av innbakt kjøtt og/eller grønnsaker, som enten dampes eller stekes. Innholdet her er også godt krydret. Mo:Mo’ene blir servert med chili- og tomatsaus som piffer opp retten. Ellers er maten som regel fritert eller stekt i olje, og et måltid anses kun fullverdig med ris som hovedingrediens.
Helseutfordringer i Nepal
Det er mange helseutfordringer i Nepal som påvirker hverandre. De mest vanlige er høy spedbarnsdødelighet, underernæring, fattigdom som igjen gjør at de ikke har råd til helsetjenester, dårlig hygiene og mangel på helsetjenester. Som student har jeg observert at det til tider kan være en utfordring i forhold til kunnskap om diagnoser. Vi har fått flere spørsmål om barn med Down syndrome og barn med autisme kan bli friske. Vi har også fått spørsmål om vi har «slike» barn i Norge. Tannhelsen er også en stor utfordring, da det pusses lite tenner. Inntak av sukker i form av brus, godteri og kjeks er nesten en daglig kost blant barna. Ved et sykehusebesøk i Dharan ble jeg vitne til mange stakkarslige skjebner. Store åpne kjøttsår grunnet brannskader og andre ulykker, koldbrann, ulike benbrudd, psykisk syke, gamle og døende mennesker m.m. Disse lå på hver sin seng, tett i tett i et stort felles rom. Her var det ingen form for pasientforløp eller inndeling etter skadeomfang og aldersgrupper. Mange sterke inntrykk som satte livet i perspektiv.
Mine arbeidsoppgaver og refleksjoner
De første fire ukene jobbet jeg på et dagsenter i Kathmandu. Her fikk jeg og en av vernepleierstudentene ansvaret for oppfølgingen av en ung dame med CP. Hun er hjelpetrengende og har utfordringer i forhold til språk og kommunikasjon. Som et tiltak for hennes kommunikasjonsutfordringer startet jeg å lage et kommunikasjonshjelpemiddel ved hjelp av tegning. Til tross for mine dårlige tegneegenskaper viste det seg å bli et nyttig hjelpemiddel, da hun raskt skjønte hensikten med dette. Til tross for få ressurser, kan man gjøre hverdagslivet bedre og enklere ved å tenke kreativt og ta i bruk enkle midler. Dette ble en positiv opplevelse, både for bruker og for meg. Ellers gikk treningene i øye-hånd koordinasjon, fin- og grovmotorikk, og tid til hygge og lek med andre. De dagene vi tok henne med utenfor dagsenteret fikk vi mange blikk, og folk pekte og hvisket. Det var veldig provoserende og synd å se at samfunnet har et slikt syn på mennesker med funksjonshemminger. Det er vel ikke så mange ti-år siden det var slik i Norge også? En tankevekker!
I midten av februar dro jeg og 6 andre studenter til Dharan, som ligger sør-øst i Nepal, helt på grensen til India. Snittemperaturen ligger i underkant av 30 grader om dagene, godt og varmt. Dette er en by med ressurser sammenlignet med Kathmandu. Grunnen til dette er fordi de fleste som bor her, har minst en i familien som jobber i utlandet. De mest populære landene å jobbe i er Qatar, Dubai, Kina, Japan og England. Om begge foreldrene jobber i utlandet, blir ofte barna overlatt til naboene eller slektninger de 4-8 månedene foreldrene er vekke. Dette til tross for om barna er små. Med en bedre inntekt har de mulighet til en litt høyere levestandard enn resten av Nepals befolkning.
Her i Dharan jobber jeg på Special Education Center, hvor det er totalt 26 barn med ulike diagnoser, mest Down syndrome og autisme. Her har fokuset vært på å få en best mulig hverdag ved å skape mestring og positive minner knyttet til målene de har. Vi har også implementert tannpuss som en del av gjøremålene. På dette senteret har de kommet litt lengre i forhold til at alle barna har individuelle planer, med individuelle treninger knyttet til målene. Ansatte bidrar aktivt hver dag, for at barna skal bli mest mulig selvstendige og bli klar for å komme seg på skole (hvis det er realistisk). Dette senteret har et samarbeid med den ene skolen her i byen. Skolen har allerede tatt imot 4 av senterets barn, hvor de har egen lærer som tar vare på dem. Dessverre viser det seg at barna ikke blir fulgt opp slik de burde, og omgivelsene i klasserommene er ikke tilrettelagt for barna. Med mye støy, lite tilrettelegging, fysisk straff og skyhøye forventinger og krav blir skoledagene ofte utfordrende. Likevel ser det ut for at de fleste av barna er fornøyde og stolte over å kunne være elever på skolen.
Mine erfaringer
Det å ha et funksjonshemmet barn i Nepal er noe annet enn i Norge. Familier som ikke har ressurser, får ikke mulighet til å gi barna en fremtid. Å ha et barn med funksjonshemming er en stor skam for samfunnet, og bringer ikke noe godt med seg for familien. De blir ofte gjemt vekk, og får ikke den oppfølgingen de trenger, eller det livet de fortjener. Eventuelle søsken til den funksjonshemmede blir som regel ikke gift på grunn av skammen det har medført familien. Heldigvis synes det å bli bedre med tiden.
Å jobbe i et fremmed land kan by på flere utfordringer. Den største er nok språket, som gjør det vanskelig å kommunisere både med ansatte, barna og ellers andre mennesker man møter på. En annen utfordring er at voksne slår barn, dette som en del av oppdragelsen. Dette fører til at barn slår barn. Dette synes jeg er en av de vanskeligste delene med kulturen å «akseptere». Jeg har grepet inn flere ganger, men det var tydelig at det ikke var populært. Hverken ansatte eller barna skjønte min reaksjon. Jeg har prøvd å forklare konsekvensene av det, og at vi ikke gjør slikt i Norge. Om så tilfelle kan det føre til fengselsstraff. Likevel skjønner de ikke. Jeg har lært å svelge mange kameler, og la meg jatte med. Det å komme hit som student å prøve og endre slike holdninger og vaner, spesielt knyttet til funksjonshemmede, er vanskelig. Det å ha respekt for en annen kultur er viktig, til tross for at man er uenig.
Nepal satser høyt på at barna skal få gå på skole, hvor barna begynner allerede i 2-3 årsalderen. Offentlige skoler skal i utgangspunktet være gratis, men dessverre er det ikke alltid tilfelle. Staten har økonomiske utfordringer, og har ikke alltid nok penger for å gi lønn til lærerne. Utfallet blir derfor at skolen må be familien om skolepenger. For foreldrene som ikke har råd til å betale, må de derfor beholde barna hjemme. Det er ofte funksjonshemmede, eller ekstremt fattige barn som står uten skolegang. Gjennom skolegangen i Nepal blir det lagt mest vekt på disiplin og pugging. Kreativitet og kritisk tankegang blir derfor utelatt. Barna skal adlyde læreren, om ikke får de fysisk straff. Til tross for at barna jeg jobber med har funksjonshemminger, er forventingene til dem omtrent det samme som for de andre barna. Det gjør at barna opplever lite mestring og mye frustrasjon i løpet av hverdagen. På grunn av Nepals situasjon, kombinerer mange barn skole og jobb, og det ligger ofte stort ansvar på små kropper.
En ukestur til Pokhara og Poon Hill
Som fjellentusiast og turist i Nepal, kunne jeg ikke gå glipp av Himalayas flotte fjell. Jeg og tre andre ergoterapistudenter reiste derfor til Pokhara, som ligger en 7 timers busstur vest for Kathmandu. Her meldte vi oss på en guidet tur til Ghorepani og Poon Hill for å se de majestetiske fjellene som blant annet Dhaulagiri 1 (8167 moh.), Dhaulagiri 2 (7761 moh.), Nilgiri (7061 moh.), Annapurna 1 (8091 moh.), Annapurna South (7219 moh.), Hiunchuli (6441 moh.) og Machhapuchhre (6993 moh.). Etter å ha brukt 3 dager til toppen av Poon Hill (3210 moh.) fikk vi endelig se de fantastiske fjellene som slo pusten ut av oss. Vi var så heldige å få se disse fjellene både i solnedgang og soloppgang. Underveis på turen fikk vi også tid til å gå innom helseposter, skoler og et barnehjem for å se hvordan forholdene var der. Spennende, faglig interessant og ikke minst et minne for livet. Vi tok oss også tid til en flytur med paragliding før vi dro tilbake til Kathmandu. En herlig uke som ga motivasjon til nye utfordringer i praksisen.
Noen opplevelser
I Dharan var vi så heldige å bli invitert i et bryllup. Dette var nok en av de merkeligste opplevelsene vi har fått opplevd så langt. Her ble vi tatt mere bilder av, enn brudeparet selv. Det var tydelig at vi ble hedersgjester, og de kunne fortelle oss at med vår tilstedeværelse som hvite mennesker, brakte vi lykke for brudeparets fremtid. De var svært så takknemlige. Vi fikk være med på dans, fikk ubegrenset med mat og drikke og ikke minst en opplevelse for livet. Om man får mulighet til å oppleve et bryllup i Nepal, så kan jeg anbefale det!
Som i andre u-land er trafikken også her helt kaotisk. Det finnes ikke noen form for trafikkregler eller orden, og det er en risikosport i seg selv å krysse veien. Her må vi smette oss mellom kjøretøyene som kommer susende forbi. Det er heller ikke det mest betryggende å sitte på under disse forholdene. Forbikjøringer uten klar sikt, grusomme veier og ellers dårlige kjøreforhold. Ikke rart at mange mennesker mister livet i trafikken her. På grunn av blokaden valgte flere å ta buss, og jo flere som får plass på bussen, jo mer penger får busselskapet. Intimsoner og klaustrofobi kan man legge igjen hjemme når man skal kjøre kollektivtransport i Nepal. Sild i tønne er vel det riktige ordet.
Dette er noen av mange opplevelser jeg har fått oppleve her i Nepal, og flere vil det bli. Jeg kan virkelig anbefale dette landet, både for de som ønsker å oppleve storslått natur, et fantastisk folkeslag, smaksrik mat og haugevis med kulturelle severdigheter. Lista er lang!
Planen videre
Etter endt praksis her i Nepal reiser jeg hjem til Norge, hvor jeg kommer hjem til påskeferien. De siste månedene som student skal brukes til å skrive bacheloroppgave, der temaet blir hverdagsrehabilitering. Til sommeren flytter jeg hjem igjen til Surnadal som nyutdannet ergoterapeut, noe jeg ser frem til.
Jeg har fått tillatelse til å legge ut bilder av barna.
Hilsen Lisabeth Svinvik
Lisabet har sendt oss over 50 bilder som forteller om massevis av opplevelser. Vi tar med alle, og håper du tar deg tid til å se gjennom helebildegalleriet – det er det verd! Alle foto: Lisabet Svinvik.
