Mitt navn er Erik, fullverdig medlem i «Høst- og Vinterblotgjengen» til Terje N og Bjørn Halle med rypejakt på Skihytta. Vi er to Eriker der og siden jeg er eldst, har jeg foreslått at navnet mitt skal være Gammel-Erik (kfr parentes nedenfor) for å unngå misforståelser. Navnebyttet er vedtatt og skålt for. Jeg vokste opp på meieriet i Todalen. Allerede i dåpen ble jeg knyttet til Todalen gjennom fadderne mine, Ingeborg og Ola Ansnes i Øya.
Garden var nærmeste nabo til meieriet og jeg var vel like mye der som hjemme. Da jeg var liten gjorde jeg fantestreker sammen med de andre gutta i Øyagrenda og ertet Gunnar som drev gården. Ble det for ille var det jeg som fikk småjulinga siden jeg sprang fortest. (When I..Was Born….Devil saiD… «Ohh…ShiT..!!.. CompeTiTion..»). Den vennlige «julinga» hadde jeg bare godt av sa fatter’n og det hadde han rett i. Jeg ble da etter hvert arbeidsfør og fikk utløp for min energi ved å gjøre noe nyttig. Gunnar ble da min «arbeidsgiver» og selvfølgelig min store helt. Ingen var så sterk som han. Etter hvert gjorde jeg alt som hørte en bondegård til.
I slottonna var alle i arbeid når jeg stilte om morningen, men Ingeborg stelte godt med meg og lot maten stå på bordet til jeg hadde ferdigspist. Frokosten smakte fortreffelig, for ikke å snakke om middagen kl 1200(?) Toppers. Jammen ble det også en liten durskvil før kaffen med småbrød ble servert klokka 1300 (?). Jeg inntok da selvfølgelig ei av breisengene med skinnfell på stuåloftet og simulerte voksen mann i lag med han Martin Hjellå og de andre mannfolka. Om høsten lessa jeg kumøkk med greip og kjørte gjødsla ut med hest og bekkvogn. Kumøkklukt i dag setter jeg stor pris på, for det vekker gode minner. Jeg var med andre ord en ekte bonde i oppveksten og det er jeg vel fortsatt i sinn og kanskje også i matveien (kjøttkaker, steikt flesk og fårikål er snadder og ellers, all usunn- og feit mat)
Vel, det ble da skolegang og utdannelse etter hvert og en jobb. Besøkene i Todalen ble sjeldnere. Etter som åra har gått og korttidsminnet har blitt dårligere, er det langtidsminnet som fortsatt sitter litt fast. Derfor hadde jeg lyst til å finne på noe som medførte regelmessige todalsbesøk for å utveksle gamle minner før seniliteten gjør sitt inntog. Løsningen ble å invitere gamle kjenninger til et «etegilde» hver høst hvor jeg stiller med mat og drikke.(Skihyttegjengen kom jeg inn i på et senere tidspunkt, gjennom Terje,). Invitasjonen gikk da selvfølgelig til Johan Ø, Todalens leksikon, Kjell, gammel kompis og «runner», Finn Talgø som vi ofte var hos på Bjørås og bl a kasta på stikka, Olav Kvendset, min forlover og gode klassekamerat og Svein Åge, en trivelig kar som jeg ble kjent med gjennom Olav.
Første sammenkomst var i 2011(?) og serveringen fant sted på Ørsalstabburet. Maten var bacalao og drikkevarene: Øl, vin, akevitt og Laphroaig Single malt med mange år på baken. (Blandevannet manglet for det er dyrt). Bacalaoen ble fremstilt på kjøkkenet til Sigrun. Ingrediensene var stort sett forberedt på forhånd, det var bare potetene som måtte skrelles. Jeg fikk låne en stor kjele av Sigrun. Johan hadde inntatt en stol på kjøkkenet og betraktet «kokken» mens den ene ingrediensen etter den andre havnet i kjelen. Av kommentarene forstod jeg at han var meget skeptisk til sluttresultatet. («Ha du jort da dér faar?»). Før inntaket av varmrett og drikke startet, ringte Johan med supaklokka i tårnet på stabburstaket. Ringinga varte lenge, skulle tro det var innkaling til preken. Bacalaoen ble imidlertid akseptert og drikkevarene var det ingen usmak på. (Tror kanskje jeg serverte dessert også, men det har gått i glemmeboka. For oppklaring, spør Johan).
I oppfølginga har dessverre Olav og Finn gått bort, men dem fikk med seg de to neste samlingene på Kokkhuset. De etterfølgende åra har Kjell velvilligst stilt sin kåk på Mela til disposisjon. Borddekningen viser (ref bilde) at Kjell om ønskelig, kan begynne som hovmester på et 5-stjerners storbyhotell. Etter hvert har også John M, Terje N og Asbjørn K kommet med i gjengen og nå sist, den 20 sep, var også Ståle og Jon Jostu innlemmet i det gode lag.
Antall retter har eskalert. Fast åpning er førsteklasses rakfisk som Svein Åge er mester for, med sjølfiska råvare fra Trøndelag. Deretter bacalao og akevitt etterfulgt av ytterligere en eller to varmretter samt desserten som jeg snekrer sammen. Som dessert i høst, stilte Svein Åge med hermetiske plommer av egen produksjon samt pisket krem. Måltidet ble avsluttet med kaffe, lun (som det heter på fagspråket) eplekake bakt på fyrstekakedeig, og iskrem. Whiskyen denne gang var Macallan, Highland Single Malt, 12 år, samt et bredt utvalg av andre drikkevarer som ble sponset av Kjell og Johan. Maten har gutta ikke klaget på ennå. Nå sist fikk jeg imidlertid en klage fra Terje N som faller for fristelsen og spiser for mye, sier han. Han har foreslått å redusere antall retter noe. Klagen skal tas opp til vurdering. Resultatet er usikkert. Legger ved noen bilder fra siste «etegilde». Da var det bare én varmrett (lasagne) etter bacalaoen, men som nevnt, to retters dessert til gjengjeld. Har lagt ved noen bilder fra kalaset
Hilsen Gammel-Erik Meieria
Alle bilder – ErikWulvik
