Bryllup Åse og Lars Redalen. Foto: Toril Redalen
Todalen e hannj far å ho mor.
Todalen e å setta på kloppa hank innj dinnj såm fer færby på kaffe.
Todalen e å ga på besøk uta å rinnje føst.
Todalen e ga 4 i bredda på væn.
Todalen e å sjå att folk i kjerkjå i julkvelln.
Todalen e folkje på bua.
Todalen e å ga se æn tur fær å bli sprek, mæn helst bli statainnj å prek me dinnj såm e på tur stor hæll litjroinjt.
Todalen e kaffelag på Myrmo.
Todalen e å ita nylaga vårroilla oppi ongdomshuset.
Todalen e Knut`s italiensk pizza frå stænovn på Sandstad.
Todalen e å bli kjenjt med gamle kjenjte.
Todalen e æn hyggele journalist frå todalen.no, oppmøtt åkke såm.
Todalen e unike håndværkara såm stillje opp å reddja ymse prosjækt.
Todalen er Gudmund Sandstad som kløppe plena.
Todalen e lydn tå fabrikkfålkje såm kjøre te å frå arbei.
Todalen e skulongaonnj såm sykla trøgt te å frå skulinnj.
Todalen e å møtast ved æn saftstasjon, i et skrommeltåg, hæll på basar.
Todalen e ga på setra ilag.
Todalen e Johan Trøen såm træna the Birken neppå ækrå.
Todalen e nabo`n Liv Moa såm kjæm med nystækt karbonade når du pussa opp.
Todaln e jule-pub å sparka som færsvinnj i nattens mulm å mørke.
Todalen e sommar-pub å sykla som færsvinn på høglys natt.
Todaln e å hæls på aillje når du kjøre bil fær du kjenne dæm sekkert læll.
(Todalen e å gnagsår å kongelbætt. Strømstans, pessrægn, holk, væga såm ailder bli reparert, ..men det vakje todalinnjen sin fæl.)
Som Todaling eller Todals-fan tror man at man kan finne Todalen alle steder man besøker eller bor. Fordi Todalen er ikke bare bygda, det er og todalingen. Todalingen i Todalen og todalingene som er bosatt over hele verden. Og de todalingene som har bosatt seg i bygda fra alle lands og verdenshjørner. Tilsammen er det vi som er Todalen. Denne bloggen er skrevet av Toril Redalen, den skal handle om livet i og utenfor bygda vår, men er mest en snikhyllest til Todalingen…å kjærlihæta.
Foto: Toril Redalen
Jeg er gift med den beste Eduard Ortega fra Barcelona, mor til fine vesle Ingvar på 3 år. Som yrke er jeg utøvende kunstner innen fagfeltet keramikk og dedikert blomsterdame. Den mellomste datteren til Lars og Åse Redalen, storesøster til Guro, og den yngste av tvillingene ni Æstigara på Kvendset. Stolt medlem av den eksklusive klubben: Præriens Døttre.
Idag har vi hovedadressen vår på Byåsen i Trondheim. Etter to år i Todalen på jakt etter fast jobb i kommunen vår, fikk mannen min drømmejobben som forsker og matematiker på NTNU, og da flyttet vi. Jeg ukependler mellom Todalen og Trondheim. keramikkverkstedet i mjølkhuset hass far Lars kommer med meget gode leiebetignelser (foruten når far lager lutefisk før jul). Og så har jeg en 50 prosent stilling på Hageland i Surnadal der jeg er blomsterdekoratør og har ansvar for alle inneblomster og sommerblomster på hagesenteret. I fjor høst kjøpte vi Skortinnj. Et livslangt oppussingprosjekt, men det er det huset vi med stolthæt kaillja hæm.
Skortinnj trong ny mønsås. Foto: Toril Redalen
Til daglig har jeg et rikt og mangedelt liv. Som mor og kone, som kunstner og som deltidsansatt blant grønt og fine kolleger på Hageland i Surnadal.
Jeg har mange ganger blitt spurt om hva som var utslagsgivende for at jeg valgte å bli kunstner. Svaret mitt er “Fordi jeg fikk lov”. Vi hører til den første generasjonen i Todalen der yrke er noe man velger, ikke noe man blir født inn i.
Som barn og ungdom var jeg ikke spesielt flink til og tegne, eller født med et uvanlig håndverkstalent. Jeg var bare så utrolig glad i å lage ting.
Jeg tenkte lenge at søster mi Ingun (som er designer) og jeg ble kunstnere mot alle odds i og med at vi i bygda ikke hadde samme skreddersydde tilbud som barn som vokser opp på større steder. Men dette er nok ikke riktig. Vi hadde 4H, bøgdaværksted og miniklubben. Arnesteder for lefsebakeri, fotografi og mangtmakeri. Det å vokse opp i Todalen gjorde at vi fikk ta del i en erfaring basert kunnskap. Rundt oss vart det til daglig kokt, snekkert, reparert, brodert og diskutert, gjerne alt på en gang. Som kunstner tror jeg ikke det er viktigst hva barn og ungdom blir lært å lage, men at det blir laga og sett av tid til kunnskapsoverføring mellom generasjonene.
Foto: Toril Redalen
I høst underviste jeg i skulptur og installasjon på Kunstakademiet i Trondheim. Da var det 40 år siden materialet leire og keramikk hadde fått innpass i de verkstedene. Det var stor stas, og jeg måtte lage et suverent opplegg. Jeg hadde to dager undervisning på verkstedet på Akademiet, så jeg tok med meg studentene til Todalen. Her lagde vi installasjoner av gamle møbel og bildeler nede på Elvestad, verkstedet til Narve og Sverre. Så var vi innom verkstedet til Per Reiten, der han viste studentene å dreie i tre. Og når vi var nede på verkstedet på Elvestad kom Reidar Østvik innom å dokumenterte prosessen til studentene. Og det er dette som er så fantastisk med Todalen; Uansett hvor ambisiøst eller tolljåt prosjekt jeg har dratt i gang når jeg skal lage noe, så stiller folk opp. Da jeg studerte på kunsthøyskolen i Bergen, tok Laila Sandstad (Bergli Kvendset) nattbussen frå Oslo og hjalp meg å glasere 1000 kopper. Vi jobba i to døgn. Utdanna Bioingenør, stod Laila for blandinga. Glasuren ble perfekt! Noen år senere.. Narve Talgø tok med seg verktøykassene sine, vi stappa skodaen til BestefarKnut til randen (igjen) og dro til kunstnersenteret i Molde. Narve og kunstneren selv jobbet med en installasjon i tre som de tok 4 dager å bygge. Når vi var ferdige var det stor sorg på Kunstnersenteret. For Narve hadde tatt ansvar med mangt et forefallende prosjekt på senteret. De hadde nok sett for seg en mer permanent stilling for den pensjonerte møbelsnekkeren! Ja, og det har blitt noen gode møter med nabo Magne Moa og. Alt kan lages i Todalen.
Jeg har en separatutstilling i Oslo før jul, min første store. Skumle greier. I den forbindelse er jeg også invitert som gjestekunstner til Porsgrund Porselens fabrikk i vår, der jeg skal lage noen porselenslamper som jeg skal stille ut på utstillingen. Jeg reiser til fabrikken i to omganger. Først for å lage gipsformer og så å støpe porselen formene.
Fra verkstedet ni Æstigara. Foto: Toril Redalen
Da vi flyttet fra Todalen havnet vi et boligfelt i Nedre Byåsen. Der var vi så heldige å fikk leie en møblert leilighet gjennom jobben til Eduard. Den er fullt utstyrt ned til minste telys. Så mye pynt og kos fikk vi, at husvertene tenkte at en oppvaskmaskin var nok litt overflødig. Man får litt ”venteværelse-følelse”…at man er på besøk i noen andre sitt hjem. Men tidvis er vi veldig glad for bo i et hus som vi ikke skal reparere, der det er samme temperatur i alle rom og ….. På Byåsen tenner vi et telys, og tar oppvasken senere.
I byen har vi et trikkestopp like utafor døra. Lianbanen. Ingvar elsker trikken, og hadde det vært opp til han, var det der vi skulle ha bodd. En fin transportør mellom land og by, trikken. De ukene jeg jobber på Hageland, hender det at Eduard og Ingvar tar trikken opp og ned ..og opp og ned. Trikken er en fantastisk barnevakt. Anbefales. Sakte vugging og jevn støy blandet med god utsikt…da hender det at de dubber litt båe to. Todalen skulle hatt sin egen trikk, egentle. Men vi he nå Skrommeltåje da, men litt motsatt effekt….;)
Det her er et bilde av far og tante Tordis ni jorberbakkainnj ni Eiå. Og slik e faktisk Todalen av og te! Foto: Toril Redalen
Når jeg har vært ny på et sted, lett etter en forandring og nye utfordringer, har jeg samtidig søkt, kanskje ubevisst, mot det som er kjent og kjært. Utstyrt med en absurd blanding av utfartstrang og uhelbredelig hæmlængsel har jeg etterhvert lært meg små knep for fort å finne trivselen der jeg bor. Man trenger kun en liten påminnelse. Gjennom en kjent aktivitet; be innj te kaffelag med bakels å græt for eksempel. Det må meldes om et litt mislykka prosjekt da jeg som 19åring i USA fant ut at jeg skulle bake flatbrød og servere familien jeg bodde hos. Jeg ringte utallige ganger hjem til mor Åse for at dette flatbrødet skulle bli perfekt. Ved endt uke fikk jeg min faste lønn på 100 dollar, sammen med telefonregning på 200 dollar. Og flatbrødet, det var fint nok det, men det var ingen som forsynte seg igjen. Todalen ha dukka opp i flere land, i form av lukt. Lukta av nyslie silo…eller nyrørt blåbersyljt eller dinnj ”hælsikkes møkkjalokta”, brått er man i Todalen! Men det hjelper ikke å ringe hjem til mor og far da blir hjemlengselen bare verre.
Jeg har bodd på 22 adresser siden jeg flyttet som 16-åring. Alle stedene jeg har flyttet til har jeg pakket med meg Todalen i håndbagasjen og delt bygda med mine nye naboer, studievenner, kolleger, taxisjåfører og et kunstpublikum. Todalen som kunst, som mat, som historier, som kaffelag. I full overbevisning om at alle trenger en Todaling i livet sitt har jeg og prøvd å spleisa par..akk med delt utfall ..men et vellykka spleiseprosjekt bygger i alle fall i disse dager hus i Todalen!
Eduard. Foto: Toril Redalen
En spanjol for eksempel, han trenger så visst en Todaling i livet sitt. Det her er mannen min, Eduard. Han elsker ski, snø, fjell og fiskegrateng. Eduard kommer fra Catalonia i Spania, fra en liten by som heter San Cugat Des Valles. Byen ligger 15 minutter med tog fra Barcelona. Da en sliten Spanjol kom ned etter sin første tur i Todalsfjella , spurte jeg om han hadde vanskelig for å finne fram. Neida, det ikke vært noen problem, han hadde truffet på en snill dame som het Marit, og fått god forklaring på hvor han skulle gå. Den første todalingen Eduard snakket med utenfor Æstigarns vegger var Marit Hæmstad (Sanden Søyset). Etter den turen har det blitt mange turer for Eduard, og jeg syns det er veldig stas at han gleder seg til å komme seg ut i Todalsnaturen. Vi har funnet mange likhetstrekk med livet i Todalen og Spania, Eduard å jeg. Mat og måltid for eksempel. Ute eller inne; Det å samles rundt langbordet med god ”hæmlaga” mat, gode historiå i godt sælskap det e ”likæns” både i Spania og Todalen.
Men her skal dere få utdrag fra noen samtaler med min mann (fritt etter hukommelsen), der Todalskulturen kanskje ikke er så lettforklart som vi tror i alle fall ikke slik med første ”vennjing”.
Eksempel 1:
Eduard kommer ned fra Lauvåfjille
Toril: Så du noen multer?
Eduard: Ja.
Toril: Plukket du dem ikke!!?
Eduard: Nei, jeg gikk forbi mange, og spiste noen…
(krise!)
Eksempel 2:
Eduard kommer ned fra Tristænannj:
Eduard: Hvorfor alle disse postkassene i fjellet?
Toril: Det er idrettslaget sine, inni ligger det en bok du kan skrive navnet ditt.
Eduard: Men hvorfor?
Toril: Da kan du se hvem som har vært på tur før deg! Og så er det om å gjort å gå flest mulig ganger til samme plassen! For den som skriver navnet sitt flest ganger i hver bok vinner en premie.
Eduard: oj, men hva kan man vinne?!!
Toril: En tretallerken med navnet ditt på!
Eduard: ???!
Eksempel 3:
Det er 17. mai og den gule golfen med familien Ortega Redalen kommer nesten sist til møtepunkt 1, Hals/Fabrikkjen for biltogoppstilling. Det er Eduards første biltogfeiring. Når toget begynner å bevege seg, blir det en liten luke mellom bil nr 3 og 4 fremst i toget. Eduard tar en spansk en, vant med en litt mer aggressiv kjørestil i bytrafikken i Barcelona og med et svart belte i lukeparkering …trår ned gassen, kjører forbi alle bilene som står fint oppstilt å venter på tur, og smetter inn i den ledige luken.
Toril: VÆÆH!! Hvor skal du!!??
Eduard: Inn i toget!!
Toril: Men vi kom sist, da må vi kjøre sist!!
Eduard: Men hvorfor? Det var jo en stor ledig luke her, den andre bilen bak fulgte ikke med!
Toril:..men…men…men…Eeeeduuuard, det her er skikkelig frækt!!
Eduard: ??..men hvorfor..det var ledig….
Toril; ja..det var det…men..
Eksempel 4:
Vi er på dåpsfest i Sanitetshuset. Eduard og jeg har vært sammen i to måneder, og det er hans første større sosiale begivenhet i Todalen som ny kjerest.
Vi sitter rundt bordene, og gleder oss på mat. Kjøkkengjengen melder at det er bare å forsyne seg. På ekte todalsvis, er det ingen som vil gå først. Alle kikker litt på nabobordet, og tenker at det er den andre sin tur først…Men vent litt..helt alene ved koldtbordet, der står det en skjeggete Spanjol. Godt færnøddj med alt det gode på fatet sitt. I Spania betyr værsegod fær værsegod.
Ingvar tegner fjes. Foto: Toril Redalen
For et år siden fikk Ingvar diagnosen barneautisme, noe som innebærer at gutten vår har en annen måte å tenke, forstå og oppfatte omverdenen på. Autisme er et mysterium, og årsakene er enda usikre. Variasjonen er stor blant barn med denne diagnosen, noe som betyr at symptomene kan framtre ulikt fra barn til barn. For oss innebærer hverdagen med Ingvar at vi på best mulig måte må prøve å forstå hans verden. Ingvar gikk på barnehagen i Todalen da vi merket at han hadde en annerledes utvikling en de andre barna på samme alder. Barnehagen i Todalen ble for oss et helt enestående sted for ny kunnskap og for den videre utviklingen til Ingvar. Personalet gikk på kurs og vi hadde fine foreldresamtaler. I barnehagen fikk Ingvar et helt spesialsydd strukturert læringsopplegg og alle ekstra krefter kom på plass etter veldig kort tid. Todalen barnehage er et helt unikt kompetansesenter, med dedikerte ansatte, som vi er evig takknemlige. Og da vi måtte flytte barnehage, så reiste personalet fra Todalen til den nye barnehagen i Trondheim for å dele sin kunnskap. I Todalen ble det lagt et godt grunnlag for videre læring for Ingvar, og han har nå blitt en superstar på mange ting. Tegning for eksempel. Og i barnehagen i Trondheim snakkes det fortsatt om gofolkja fra Todalen!! Å vi savna dæm vi å!!
Jeg tror jeg kan oppsummere mitt liv som utflytta Todaling slik..kommer jeg tilbake?..vel jeg klarer vel aldri å flytte ut! De ukene jeg jobber på Hageland bor e ni Skortinnj …å da it e meddag med mor å far.
Todalen er et fantastisk nettverk av venner og familie, en blanding av dem du ser nesten hver uke, og den du ser en gang i året eller sjeldnere. Det er disse du savner når du er borte.
Når man er i Todalen så kan man og kjenne på savnet av alle dem du kjenjt så godt, som no har gått bort. Dæm du fortsatt e gla ti såm du ikkje kannj prek me længer.
Fær Todalen e å bli Todalinnjen.
Neste blogg får vi av Stine Saksen