Fra Todalen til söta bror.

Jeg er Ingun Redalen White Født 11 april 1973. Lars og Åse Æstigara er foreldre, tvillingsøster Toril og lillesøster Guro.

Min bestefar Knut noterte ned hendinga 11 april 1973 slik(ordrett gjengivelse):

Barndommen i Todalen kan  summeres opp slik:

 

Jeg og mannen min Simon og våre to døtre Hennie [6] og Klara [4] flyttet til Stockholm i fjor vinter fordi Simon hadde fått jobb her. Jeg jobber som grafisk designer og i høst startet jeg eget designfirma med studio hjemme.

Det første flyttelasset fra Todalen gikk i 1992.

Jeg flyttet til Amerika som 19-åring, for å jobbe som Au-Pair i verdens nest styggeste by: Cleveland, Ohio. Etter endt kontrakt kom jeg tilbake og hadde et hyggelig halvår som assistent på Todalen Skole før jeg begynte på kunstskole i Oslo. Etter to år dro jeg videre til verdens styggeste by: Birmingham, England. Uten tvil stygg på den tiden, men et utrolig bra universitet. Og fine folk! Der studerte jeg Visuell Kommunikasjon, Grafisk Design i 4 år. Hver sommer i disse 4 årene var jeg så heldig å ha sommerjobb på Talgø(pakke-avdelingen) med gode, tålmodige folk som lærte en stakkars upraktisk kunststudent om det virkelige livet. Etter hvert ble jeg venn med tape-maskinen og spiste 4 brødskiver på 10 minutter.

Jeg klarte meg helskinna hjem etter 4 år i England uten noen engelskmann på slep, men varte faktisk bare 3 uker i Oslo før jeg møtte en Australier som het Simon på Aker brygge. De er jo over alt disse Australerne, jeg var sjanseløs. Så sjanseløs at jeg sa ja til å flytte til Antwerpen, Belgia når Simon fikk tilbud om jobb der. Og Antwerpen var heldigvis i kategorien fin by, vi var der i 3 år. Jeg jobbet som Art Director for et kommunikasjonsbyrå. Vi flyttet videre til Oslo,  i 2008 fikk jeg min drømmejobb som designer på Operaen rett før åpningen. Der var det så bra at jeg ble i 7 år! En spennende arbeidsplass hvor du aldri vet hvem du møter ved kaffemaskinen, skummel klovn med øks i hode, Den Hellige Ånd, Nøtteknekkeren eller Den flyvende Hollender.

I fjor vinter sto flyttebilen klar til å ta oss til Stockholm! Heldigvis også i kategorien fin by!

Prøver å dra hjem hver jul, påske og sommer! Kjæm hæm te jul -gle me!

Stor-roint, Æstigarn, Kårvatn og Arboretet. Flere besøkende har også hatt gleden av å få oppleve ungdomshuset, der hjortfæsta er favoritten.

Man blir ikke mindre Todals-Patriot med åra av å bo utenbygds/lands, heller tvert i mot, og ja planen er å flytte tilbake til Æstigarn. Men det bli ikkje næste år. Men både jeg og Simon synes det er en god plan for fremtiden! Jeg føler meg heldig som fortsatt har familie i Todalen og gode barndomsvenner som har blitt værende eller flyttet tilbake og som forstatt gjær Todalen te “hæm”.

Svenskene er patriotiske og…

Å være sammen med Familie, venner og mindre en 2 uker sommervær pr år.

I besittelse av en dialekt som ikke alltid blir møtt med 100 % forståelse, så har man etter 20 år utenbygds lært å tyde det minste tegn på når rulleardinen går ned og motparten får et glassaktig flakkende blikk som betyr “Hæ? ” Jeg flytta til Oslo før frosker prata normøring på NRK super (næi e toilla ikkje, froska faktisk!!!) Nå er det faktisk kult med dialekt i Oslo, for 20 år siden var det ikke det. Søster Guro kan fortelle om når hun jobbet på Nasjonaltheateret og eldre fine damer fra Frogner bare la på røret i harnisk over at hun ikke snakket ordentlig.

Har blitt litt språkforvirra med åra, halve tiden vet jeg ikke helt hva vi snakker på hjemmefronten. Jeg og Simon har alltid snakka mest engelsk oss imellom, han snakker engelsk med barna og jeg snakker norsk. Men nå har det sneket seg inn en del svensk også. Skavlandsk kaller jeg det.

Gjennom hele 80-tallet ble familien Æstigarn og familen Sandstad litt svenske hver sommer, der vi parkerte rett over grensa på camping. Husker ikke det var var store språkproblemer, men det var vel nærmest som en norsk camping ghetto der – de hadde sikkert Mills kaviar og ikke Kalles på kiosken. Men vi ble aldri finske, der forsto de ikke kylling med chips selv om Gudmund K flakset foran fastfood disken. Finnene er enda dårligere på språk tror jeg, Gudmund var veldig tydelig…

Når det gjelder dialekt misforståelse så har jeg opplevd at folk sliter med utrykk som:

Kalles ti da e lædan? Kjøle te shnjøver det va dinj nitjan. Dærravinnjar. Ka så li? Det høres japansk ut har jeg fått høre, ellers så synes folk at det er morsomt at vi mangler kroppsdeler som armer og bein. Så hvis du er langfota, så betyr ikke det at du har størrelse 57 i sko. For i Todalen har vi føtter som går helt opp i rompa og vi mangler armer så hendene går helt opp i skuldrene.
Å slik e det bærre.

Sted

Vi bor ikke mitt i bykjernen av Stockholm, men et kvarters kjøretur øst i en trivelig forstad som heter Saltsjö-Duvnäs. Tre minutters gange til vannet, men ingen fjell å skryte av. Den største forskjellen er å bo 15 minutter fra en by med 1,4 millioner innbyggere. Og hver gang man skal få noe reparert eller kjøpe noe de ikke har på bua  så er det å sette seg i bilen og kjøre…langt – helst med minst 4  kjørefelt i en retning.

Folk

Mitt inntrykk er at Todalinger flest er åpne, vennlige og gjestfrie folk. Her har det ikke vært mye kaffe å bakels me græt hos lokalbefolkningen ennå, de er vel ikke akkurat påtrengende disse svenskene – men det tar tid å bli kjent med folk i Skandinavia, spesielt i byer har jeg erfart. En får vel gjøre på todalsvis, ta ansvar å inviter på kaffelag sjøl. Mitt intrykk er at svensker flest er  hyggelige og høflige, de er også en veldig sportsinteressert nasjon, det er alltid et samtaleemne om vinteren. Veldig synd at Petter Nortug er vår mann i Sverige, ikke akkurat en kramgod ambassadør. I fjor hadde jeg en mann som leverte en pakke med gardinstenger på døra, han hørte at jeg var norsk og sa “ Værsegoda, her e Petter Nortugs skidor som bestellt!..Svenskene liker fortsatt å erte oss litt, spør om det er sant av vi sier “gule bøy” for banan og ler av at vi har Grand Prix sanger om frossen pizza.

Mat

Etter litt research kan jeg konstatere at svenskene også har lutefisk, blodpølse, multer og ifølge min tannlege her Knut fra Stranda, Sunnmøre så melder han at de har noe som ligner på baill med opprinnelse fra  Øland, det heter Kroppkakor og intas med tyttebærsyltetøy og smør.  Savner luftig grovbrød som ikke er er seigt og søtt, å jada kain sekkert baka kakå mi  sjøl- men næi, det kjæm ikkje te å skje. Så da kain e bærre ha det så godt(mor e hær de hælt te Sværje) Svenskene er også veldig opptatt av økologosk mat – det står Øko på alt!  (Men ikke på Bulles varmkorv av en merkelig grunn.)

Jeg prøver å sjekke innom nå og da for se siste nytt og kjente fjes! Når jeg jobbet på Operaen så var det et par i avdelingen min som begynte å sjekke Todalen.no og når jeg kom på jobb så kunne de allerede rapportere hvordan været var og siste nytt fra Sanitetshuset, de skulle liksom være litt Todalinger de å.